Min venn Jonas.

Det er mye som er trist med sykehus, men det er mye som er morsomt også. Når kona var innlagt på Radiumhospitalet, så fikk jeg en venn der. Jeg kaller ham Jonas. Jeg savnet Jonas så mye at jeg måtte ta et bilde av ham når jeg var med Kona på kreftkontroll en gang i vår. Dere kan se bildet her:

Brennpunkt og Kafka

Jeg så på forrige ukes Brennpunktdokumentar (se her), og jeg har ikke kommet over det enda. Mest fordi jeg kjente så godt igjen beskrivelsen av helsevesenet. Denne Kafka-aktige følelsen av at ingen har forklart de egentlige spillereglene. At det er umulig å vite etter hvilken standard helsetjenestene vurderes som faglig forsvarlige. Og kanskje det viktigste: Helsepersonell har alltid rett. Pasienter, pårørende og andre, tar feil. Etter denne loven dømmes både levende og døde.

Jeg er en profesjonell pårørende med 5 års fartstid. I løpet av denne tiden har jeg vært vitne til så mange rutinesvikt at jeg har hatt problemer med å forlate Kona på sykehuset uten annet oppsyn enn helsepersonell. Dette til tross for at Kona er voksen, i aller høyeste grad oppegående, og en ekspert i Helsepersonellhåndtering.

Dersom jeg skriver ut alt det jeg har tenkt siden jeg så dokumentaren, er jeg redd en potensiell leser ville trekke oppgitt på skuldrene over hvor vanvittige mine vrangforestillinger om helsevesenet har blitt.

Det vil si, dersom de ikke utsettes for Prosessen selv.

Hilsen K

P.S. For flere eksempler og annen omtale, se her og her og her. Hvis du synes dette er litt lite, så kan du ta en titt her, her er det også noe. Så er det mer her og her og her og her og her og her og her og her og her. Hvis du vil ha flere, så får du finne de selv. Det er alt for lett.

Pleie av funksjonshemmede barn.

Tanker jeg fikk etter å ha lest denne kronikken.

Kommunen kan gi omsorgslønn til foreldre, ansette brukerstyrte personlige assistenter, innvilge hjemmesykepleie. Så finnes det institusjonsplasser.

Dersom foreldre ikke får tilstrekkelig avlastning/omsorgslønn til at tilværelsen går opp vil barnet kunne sendes på institusjon. Men hvorfor er dette gunstig?

Mer om henvisningene

Nå blir det ryddet opp i rotet med henvisningene, se her.

Jeg er veldig glad for at OUS gjør noe med saken når det oppstår feil. Videre er jeg glad for at de tar ansvar for å holde fastlegene oppdatert på gjeldende rutiner.

Det hadde vært enda mer gledelig dersom pasientene fikk lov til å være privatpersoner. Det vil si hvis de ikke ble ansvarliggjort for systemsvikt i helsevesenet. Jeg ønsker meg et helsevesen hvor pasienten ikke "bør" noenting som helst når det er rot i systemet.

Men jeg mente det jeg sa om at jeg er glad.

Henvisningene som aldri kom frem

Helsevesenet tar oss ikke alvorlig. Helsevesenet plasserer oss på et evig venteværelse. Der må vi sitte og drikke vond kaffe, uten å komme inn. Uten å bli tatt alvorlig. Uten at blod trekkes, uten at bilder tas, uten at situasjonen utredes. I uvitenheten kan vi tro at vi ikke er viktige nok til å bli kalt inn fra venterommet, i virkligheten så virker ikke systemet.

Aftenposten kan melde at fastleger har sent henvisninger til Rikshospitalet elektronisk. Henvisningene ble liggende på en server og pasienter ble ikke innkalt.

Men kanskje systemet ikke virker fordi det er noe annet enn pasienten som er viktig i systemet.

Selv om du er paranoid betyr det ikke at du ikke blir forfulgt.

Velkommen til min nye blogg

Jeg har skrevet litt sporadisk på en blogg tidligere, den het produksjonsgapet og er å finne her.

Jeg valgte å bytte blogg, fordi selve navnet, Produksjonsgapet, ikke passet til konseptet. Produksjonsgapet er en makroøkonomisk størrelse og jeg føler meg mer som en mikroenhet. Videre kan produksjonsgapet både være både positivt og negativt (også kalt høy- og lavkonjunktur). Denne bloggen er utelukkende ment å være et utstillingsvindu for produksjon utover sitt normale nivå. Hvilket betyr at det er restarbeidsevnen som blir brukt som innsatsfaktor. Det nye navnet vil gjenspeile anvendte produksjonsmetoder, hvilket øker produktets pålitelighet og gjør det bedre tilpasset målgruppen og markedet.

Målet er å skrive om hjelpeapparat og helsevesen. Fordi jeg har liten restarbeidsevne vil jeg supplere dette med kortere innlegg av litt mer personlig karakter. Muligens om jordbærplanter, eller hund.

Hilsen

Hildur