Konas manuelle rullestol ble behandlet litt hardt på en flytur og den fikk noen skader som hun ønsket å få fikset (se bilde). Derfor dro vi på hjelpemiddelsentralens utprøvingssentral en solrik dag for et par måneder siden. Først stakk vi innom der hvor utprøvingssentralen hadde vært sist Kona hadde noe med den å gjøre. Der var det et nytt og fint NAV skilt utenfor og vi ante fred og ingen fare når en tilfeldig forbipasserende dame lurte på hva i all verden vi drev på med da jeg holdt på å flytte hagemøbler ut av rullestolrampen utenfor huset. Utprøvingssentralen hadde nemlig flyttet. Det var veldig bra at hun damen kom, fordi de hagemøblene var ikke spesielt få eller små.
Da vi kom inn i riktig hus, måtte vi vente mens en dame i en skranke snakket i telefonen. Vi ventet i nærmere et kvarter. Deretter måtte vi skrive navnene våre i en bok og motta en parkeringslapp for HC parkeringen (selv om Kona har et kommunalt HC bevis). Vi var bare glad for å ikke ha fått en bot. På et kvarter hadde vi garantert fått bot på sykehuset. Til slutt ble vi hentet av en dame som snakket til meg og ikke Kona. Damen kunne mye om høreapparater, men lite om rullestoler. Hun lot oss vente på et venteværelse i 3 etasje mens hun hentet noen andre.
Denne noen andre snakket også plagsomt mye til meg, og hun sendte oss videre til verkstedet som skulle være i huset ved siden av, men det var ikke ved siden av, det var på skrå over gata og det tok litt tid for oss å se det fordi det var så dårlig merket, men vi kom frem til slutt og snakket med en mann i en skranke og han sa at vi måtte dra tilbake til det andre huset, til ordrekontoret og få bestilt en ny fotstøtte og han gav oss en lapp med navn og varenummer på både rullestolen og fotstøtten og sa at det beste var å be om å få hente den hos leverandør, fordi da slapp vi å vente, fordi dette var en lagervare og at det var veldig lett å bare bytte ut delen selv, men at vi kunne komme tilbake hvis ikke vi fikk det til.
Da dro vi tilbake til skranken og ventet mer, men nå var det en ny dame der og hun ble sur når vi sa at vi ønsket å dra til ordrekontoret. Hun mente at vi ikke hadde noe der å gjøre. Vi måtte skjønne at vi ikke bare kunne komme her og komme her. Vi måtte gjøre som alle andre. Da lo jeg litt. Så prøvde jeg å avbryte henne for å forklare situasjonen, men det var ikke så lett.
Til sammen gikk det over to timer fra vi sto i den første køen i skranken og til vi kjørte vek fra åstedet. Det var betydelig venting, mest i starten, men størstedelen av tiden gikk til å høre på denne nye skrankedamen. Den siste halvtimen sto det en mann bak oss. Han hadde bare lyst til å levere fra seg en pakke. Poenget er at det åpnet seg en foss med kakkel.
Damen snakket og snakket og snakket og forklarte og forklarte, at det å be ordrekontoret om å bestille var helt uhørt og at vi ikke kunne forvente oss noen særbehandling og at systemet fungerte sånn og sånn og ikke sånn eller slik og at hvis vi ville ha en ny rullestol, så burde Kona ha fylt ut et spesielt skjema, men en ny del, da burde hun ha fylt ut et annet og at så måtte hun vente på behandlingen og saksbehandlerne på det ene eller det andre kontoret som måtte innhente et stempel før saken ble sent videre sånn eller slik i motsetning til dersom Kona hadde fylt ut det ene eller det andre skjemaet og levert inn i fjor med en annen underskrift, eller legeerklæring, men ikke til dette kontoret, men ett annet og at hvis Kona ville få et brukerpass, måtte hun være veldig veldig flink, fordi det var bare de veldig flinke, de litt mer sånn oppegående, de som klarte å lese varekataloger og sånt helt selv, som kunne få brukerpass.
Da ble jeg så sint at jeg lo og ristet på hodet. Mange av organene i kroppen til Kona har sviktende funksjon i større eller mindre grad, men akkurat hjernen har det aldri vært noe i veien med, videre ville Kona ha en reparasjon av rullestolen, ikke noe annet. Jeg hadde ikke lyst til å bli helt hysterisk i en eller annen skranke i et NAVbygg hvor man må skrive navnet sitt før man kommer inn, og med en mann som bare skal levere en pakke rett bak seg. Videre forsto jeg at det ikke nyttet å prøve å få inn et halvt ord sidelengs uten å heve stemmen. Jeg måtte bare gå unna. Jeg vandret litt rundt til et skilt som jeg stod og så på, (bildet her over er av dette skiltet) det var litt for lite tekst til at det høvde seg å stå og se på det lenge av gangen, men jeg syntes dette var god humor akkurat der og da. Jeg synes egentlig ikke det nå. Det er bare tragisk.
Jeg må innrømme at jeg forstår ikke helt hva de driver med i det huset, men jeg kan informere om at Kona fylte ut et skjema hos hun damen i skranken og noen uker senere fikk vi en pakke i posten. Dere kan selv se om dere tror at delen vi fikk fremmer ”mestring og deltakelse”. Kona har ingen planer om nye forsøk for å få orden på stolen. Jeg tror det skyldes hjelpemiddelsentralens mangelfulle mestring av kommunikasjon med brukere og deltakelse i vedlikehold av hjelpemidler.
