Sykehus og blomster

Jeg sådde frø fra en pasjonsfrukt for en stund siden. Nå ligger Kona på lungeavdelingen på Ullevål. Hun blir bedre. Blir ikke lenger andpusten av å snakke, og pasjonsfukten har begynt å spire.

Men jeg er sliten. Her om dagen hadde Kona en undersøkelse på Radiumhospitalet. Jeg måtte krangle for å få henne fraktet tilbake. Hun hadde problemer med å sitte oppreist, mens damen i resepsjonen mente det var urimelig av meg å kreve at Kona ble hjulpet til avdelingen hun var innlagt på – fordi det var en kø i skranken.

Jeg er lei av å krangle.

Det hadde sikkert kostet oss mindre å bare betale en taxi selv, jeg bare kom ikke på at det var et alternativ.

Jeg håper jeg klarer å holde spirene i live.

God jul og godt nytt år

Fasilitetene på Oslo Universitetssykehus

Melk som ble glemt på kjøkkenbenken i går. Harskt tran. Rotten fisk. Jeg kjenner at munnen fylles med spytt. Dypt inne i kroppen vet jeg at det ikke er bra. Reptilhjernen bare vet det.

Kloakk forbandt jeg med feber, diaré og oppkast i fengsel i land langt borte. Før jeg ble sammen med kona. Jeg forbandt sykehus med sprit sprøyter og hvite frakker.

Det gjør jeg ikke lenger. Jeg blir verken sjokkert eller overrasket, selv om det er flere dager siden vi klaget og ingenting har skjedd. Men jeg synes ikke det er noe mindre ekkelt av den grunn.

Jeg føler med alle de som har mistet sine kjære, alle de som har sett helt grusomme ting og alle andre offre for terrorangrepene.

Luftkvalitet på lungemedisinsk

Arbeidstilsynet har undersøkt OUS som arbeidsplass. De har oppdaget myggsopp på do og støv i gangene, manglende ventilasjon og dårlig inneklima. Ansatte med astma har plager på jobb.

Pasienter som har problemer med pusten ligger på rommene sine på lungemedisinsk avdeling på Ullevål. Ingen har undersøkt hvilke plager de får av inneklimaet. Ventilasjonsristene er fjernet. Anlegget er tettet igjen. Inneklimaet preges av tung luft og urinlukt.

Bildet viser ventilasjonsavtrekk på pasientrom 317, lungemedisinsk avdeling,  OUS, Ullevål.

NRKs artikkel om Arbeidstilsynets rapport.

Jeg er redd.

Kona ble lagt inn på sykehus med veldig høy feber etter å ha stått på intravenøs antibiotika i en og en halv uke. Legen som la henne inn bestilte prøver og analyser av de fleste kroppsvæsker. Når Kona fikk prøvesvarene sine var det to ting som gjorde henne urolig. Hun hadde forhøyet kreatinin og hun hadde tisset proteiner. Når hun tenkte seg om, kunne hun heller ikke huske å ha tisset noe særlig de siste dagene, videre hadde hun vært kvalm siden hun begynte kuren. Alt dette kan være tegn på at nyrefunksjonen blir dårligere.

Antibiotikaen til Kona er ingen barnemat. Spesielt ikke den som heter Nebcina. Den er nyretoksisk. Det står i felleskatalogen at den skal gis ”der resistensundersøkelser har vist at andre, mindre toksiske midler, ikke er effektive”. Normaldose er 3 mg/kilo kroppsvekt. Maksimaldose som kun gis i korte perioder ved livstruende infeksjoner er 5 mg/kilo kroppsvekt. Kona får 8 mg/kilo kroppsvekt. Det anbefales uansett at nyrefunksjonen overvåkes. Legene hadde valgt å beholde Nebcinaen, men byttet ut det andre antibiotikumet hun sto på.

Kona ringte på en sykepleier og spurte om det var bestilt oppfølgingsprøver på nyreverdiene. Det var bestilt prøver, men ingen av de hadde med nyrer å gjøre. Kona sørget selv for at det ble bestilt nyreprøver. Resultatene denne gangen var bedre. Jeg tror det er takket være endringer i medisineringen. Ingen lege har anerkjent vår oppfatning av at prøvene tydet på at det kunne være noe i veien med nyrene.

Kona ligger på sykehus og jeg er redd. Jeg er ikke redd fordi hun har fått høye doser av en nyretoksisk medisin samtidig med at prøver har antydet forverring i nyrefunksjon. Jeg er redd fordi legene ikke oppdaget det og videre at de ikke har tatt prøvesvarene på alvor når Kona har påpekt resultatene. Jeg er redd fordi jeg tror Tre bud forstyrrer pasientbehandlingen. Disse er:

1.  Legen har alltid rett.
2. Pasienten tar alltid feil.
3. Det er viktigere å ta noen prøver enn å følge med på og tolke resultatene.

Jeg er redd fordi jeg føler at det er pasienten og de pårørende som må følge med på hva som foregår, ellers kan det oppstå akutt nyresvikt midt i fellesferien. Jeg skulle bare ønske at det ikke var sånn.

Sykdommer og behandling på helsenorge.no, del I.

 "Denne posten er allerede utdatert, så de holder på med oppdateringer av helsenorge.no"Skrevet 22. juni kl 12:00

Jeg lengter etter sikker viten.

Jeg leter etter svar.

Hokus pokus livmorhalskreft. Det finnes ikke. Det er tomt.

Jeg prøver igjen

Hokus pokus blærekreft. Tomt.

Hokus pokus å få diabetes. Ingenting.

Jeg vil ikke gi opp.

Hokus pokus ben og bløtvevskreft. Jeg leter, men finner ikke.

Hokus pokus egglederbetennelse. Jeg ber uten å få.

Hokus pokus blodpropp. Jeg banker på, men ingen lukker opp.

Hokus pokus filiokus sentralnervesystemet, sigdcellesykdom, blod i urinen.

Dette fungerer ikke, kanskje jeg må gjøre noe annet.

Abakadabra bukspyttkjertelkreft. Hm...

Abakadabra lungekreft. Uff...

Abakadabra hode og halskreft...

Magesekkreft..

Leukemi.

Lymfom